Verdens 7 beste kameraer!

Siden fotointeressen min ble tent for flere tiår siden, har jeg brukt, eid, lånt og leid utallige kameraer. Mange flere enn de jeg skriver om her. Men det er de 7 kameraene her som har betydd mest for meg. For når jeg sier ”beste kamera” tenker jeg ikke på teknisk kvalitet, knapper eller funksjoner. For det er nemlig revnende likegyldig for meg hva slags kamera jeg bruker, hva det heter eller hvem som har laget det. Kameraet er et verktøy. Så enkelt er det. Det er ikke kameraet som tar bildene, det er personen bak.

Men det finnes kameraer som trigger noe i deg som fotograf. Som person. Som kreatør. Noen kameraer har nemlig sjel. De får frem kreativiteten i deg. Lekenheten. Ja de gjør deg rett og slett litt bedre. Og dette er en oversikt over de 7 beste og mest inspirerende kameraene jeg har hatt.

For å starte listen må vi spole tiden tilbake til filmens dager. Ikke til stumfilmen, men til tiden da alle brukte ruller med film i kameraene sine. Jeg hadde brukt flere typer kameramodeller fra både Nikon, Canon, Minolta og andre. Men de modellene jeg hadde prøvd føltes bare som sterile og anonyme bokser man tok bilder med. De gjorde jobben. Men ikke noe mer. Ingen sjarm. Ingenting annet enn sjelløse verktøy. Men jeg visste det fantes fantastiske kameraer der ute. Og så, i 1997 dukket en test i et engelsk fotoblad opp og avslørte min nye våte drøm:

Pentax MZ-5n
Et nydelig lite kamerahus. Hendig. Sjarmerende. Deilig utseende med litt snev av retro feeling. Og det hadde mye god optikk tilgjengelig på grunn av Pentax sine lange aner. Et kamera som den dag i dag er en av mine store favoritter, og faktisk det eneste kameraet jeg har beholdt. Nettopp det at det var lite, lett, enkelt i bruk, gjorde at inspirasjonen satt i førersetet. Det var essensen av fotograferingen.

Hasselblad 500CM
I tillegg til Pentax småbilde var jeg svært glad i mellomformat 6x6. Og dette kameraet var rett og slett et deilig stykke metall! Man må jo bare elske ting med sveiv! Svært lite knapper og unødvendig ræl som kom i veien for det å ta bilder. En herlig sjaktsøker med nærmest et 3D søkerbilde, og ekstremt god optikk. Særlig en 60mm jeg hadde. Den tilsvarte omtrent 35mm på Pentax’en. Hasselbladen brukte jeg uhyggelig mye, både privat og kommersielt. Ren inspirasjon! Og jeg angrer som en hund på at jeg solgte det… Men så dum kan man være.

Hasselblad H1D
Jeg var egentlig litt usikker på om dette kameraet fortjente en plass på listen. Men kameraet lærte meg så mye at det allikevel fikk plass. Jeg var en av de aller første i Norge som eide et slikt. Den gang var det et beist, og 22 megapiksler var helt på kanten av det teknisk mulige. En stor fantastisk søker som var som å se ut av stuevinduet. Og sammen med god optikk ble det så tungt at utgiftene til fysioterapeut og kiropraktor gikk rett til værs. H1D hadde stor betydning for min utvikling som fotograf. Kanskje mest fordi det var fullt av feil og kryptiske feilmeldinger, og det at reparasjoner og kundeservice fra Danmark var en blanding av helvete og mareritt. Tre ganger måtte kameraet mitt sendes til Danmark for reparasjon, og der andre merker og modeller reparerer nærmest på dagen, brukte Hasselblad 8 uker bare på 1 av disse reparasjonene…! H1D hadde en helt egen personlighet, levde nærmest sitt eget liv, og bestemte seg altfor ofte for å krangle på fotoshoot. Men det lærte meg mye. Det lærte meg å håndtere problemsituasjoner. Det lærte meg å ikke være redd for å skru opp, fikse, pelle og være litt doktor selv, istedenfor å risikere lange ferier i Danmark. Og det lærte meg å holde hodet kalt når Hasselblad ofte midt i en jobb bestemte seg for å bli Hassle-bad (= dårlig trøbbel). Og det skjedde dessverre altfor ofte…

Nikon D3x
Profesjonelt sett er vel dette det kameraet jeg har trivdes best med. God teknisk kvalitet på filene, og filer som har et veldig organisk preg. For det første har ikke kameraet den typiske stygge digitale støyen når man øker ISOen, men støy som ligner mer på den deilige kornstrukturen man hadde på film. Det er deilig å jobbe med, og en fryd på oppdrag. Det har en flyt, feeling og organisk kvalitet på bildefilene som gjør at jeg føler meg skapende med dette kameraet. Jeg skulle gjerne likt og hatt det samme i en lettere utgave, slik at jeg også hadde brukt kameraet privat, for til privat bruk synes jeg kameraet er altfor tungt.

Nikon D3s
Wow! Det ser i mørket…! Det var det første jeg tenkte. Pluss at huset var identisk med D3x, og dermed hadde samme feeling i hendene. Plutselig et kamera som taklet så høy ISO med så god kvalitet at man følte det kunne se i mørket. Det gjorde det plutselig mulig å gjøre jobber som tidligere ikke var mulig med godt nok resultat. Og det gjorde det mulig å "leke" i situasjoner med så lite lys som tidligere var umulig. D3s trigget noe ekstra i meg, rett og slett fordi det åpnet nye muligheter. Men også litt for tungt til å slenge med seg på ferier og være kreativ utenom jobb.

Diana+
Lekenheten kom tilbake i form av en turkis plastboks. Gøy. Inspirerende. Ujålete. Og så langt fra teknisk god kvalitet som det er mulig å komme. Rett og slett et litt rølpete kamera. Et lite plasthus som tar 120 film, men gud så sjarmerende! Lekenheten kom tilbake. Det var ikke noe jeg følte passet noen av de kommersielle oppdragene mine (besøk nettsidene mine her), men det trigget masse inspirasjon, og tilførte fotografiet mitt mye. Fram til desember 2011 tok jeg mye bilder med dette til ulike personlige prosjekter. Også til kunstprosjekter jeg en dag kanskje lar se dagens lys.

iPhone 4s
Men vips, i desember 2011 ble Diana+ i stor grad (men ikke helt) redusert til en rekvisitt som jeg av og til bruker på bildene mine. For eksempel i moteserier der modellen skulle ha et kult kamera i hendene. iPhone, særlig i kombinasjon med Hipstamatic, var et voldsomt boost for kreativiteten og lekenheten. Det er så ufarlig. Det er så tilgjengelig. Og det er alltid med. Men hysj, ikke si det til noen, for jeg har faktisk levert et og annet Hipstamatic bilde på kommersielle jobber…

Og der er jeg i dag. Og hva nå? Hva skjer fremover? Er det noe kamerautstyr jeg gleder meg til? Er nysgjerrig på? Føler meg entusiastisk over? Selvfølgelig er det det! Noe av det som har gjort meg mest nysgjerrig den siste tiden er Fujifilm sine X kameraer. Kanskje særlig X100s og X-Pro1. Små. Lette. God og solid kvalitet. Herlig retro utseende. Som en engelsk kollega sa om forløperen X100, "Some cars just beg to be driven and owners will find any excuse to go out for a spin. The Fuji X100 is the camera equivalent.".

Etter det jeg kan se av andres erfaringer er særlig X100s et kamera som trigger kreativiteten til brukeren. Fast optikk og en no bullshit approach til livet. Det får fram noe mer enn det man selv ante man hadde. Det henter fram godsakene i deg som person og fotograf. Jeg har store forventninger til dette kameraet, og jeg har vært så heldig å få tilbud fra Fujifilm Nordic om å låne et X100s en periode for å teste det. Jeg gleder meg enormt! Kanskje også fordi jeg ser at hele X plattformen med X-Pro1 kan være et profesjonelt alternativ for meg. Kutte mange kilo med utstyr. Jobbe enklere. Lettere. Tilbake til essensen med fotografiet. God kvalitet uten alltid å trenge et tonn med utstyr. Hele X greia virker veldig jordnært på meg. Og jeg gleder meg til å teste! Ja det gir meg faktisk samme godfølelsen jeg hadde når jeg ventet på å få kloa i Pentax MZ-5n i 1997. Faktisk så er det jeg ventet på i 1997, den samme fremtiden jeg venter på nå.

Jeg sier som Dr. Emmet Brown i Back To the Future: "If my calculations are correct, when this baby hits 88 miles per hour... You're gonna see some serious shit."

So I'm sending myself back to the future! 1997 - here I come!