Fujifilm X-T1 førsteinntrykk

Fujifilm X-T1

Jeg var så heldig å få en prøvekjøring av Fujifilm X-T1 uken før lansering. Og alle lekkasjene og ryktene i forkant fikk det til å kile litt ekstra nedover ryggen. For det hørtes bra ut! Jeg følte meg faktisk både spent og nervøs der jeg ble ledet ned i et kjellerlokale og inn en dør med kodelås. Der møtte jeg smilende og tydelig stolte Fujifilm ansatte som overrakte meg et rykende ferskt Fujifilm X-T1, og en preproduksjonsutgave av den nye 56mm f/1.2. Og der Nikon Df bare føltes helt feil og uergonomisk, falt X-T1 helt perfekt på plass i hånden. Et relativt lite og lett, men svært solid kamera med god ergonomi. Ekstremt gode hjul, knapper og kontroller, og knappelayouten var svært god! I tillegg har du 6 (ja seks!) funksjonsknapper du selv kan programmere. Er ikke det kult! Og balansen med 56mm objektivet påmontert var helt perfekt. Ikke noe dårlig førsteinntrykk! Og jeg må nevne kvaliteten på 56mm objektivet. Mer solid og smooth optikk skal du lete lenge etter. Her snakker vi toppklasse i likhet med Leica!

Og jeg kunne fortsette i det uendelige med nyttige og gøyale ting som tiltbar skjerm (kan være nyttig, og jeg elsker å fotografere lavt), værtett kamerahus i magnesium, og mange andre goodies.

Nedtur...?

Et av de siste ryktene jeg rakk å høre før jeg møtte folkene fra Fujifilm, var at X-T1 kun hadde elektronisk søker (EVF), og ingen optisk søker (OVF)...! For å gjøre det klart, jeg hater elektroniske søkere! Ting henger etter, hakker, og verken oppløsning eller fargegjengivelse har vært i nærheten av virkeligheten man ser gjennom en optisk søker. Og jeg gidder rett og slett ikke å gjøre jobben min med å komponere og rydde en kaotisk verden ved å se gjennom en halvdårlig digital gjengivelse. For jeg er bortskjemt. Jeg kommer fra en verden med Hasselblad 6x6 mellomformatkameraer (med film, for de som h

usker det), der en fantastisk sjaktsøker gjenga verden i tilnærmet 3D. Når jeg gikk heldigitalt i 2005 fantes det kun ett alternativ for meg. Hasselblad sitt digitale mellomformatkamera H1D. Noe av de beste med det kameraet var søkervinduet. Det var som å se gjennom et stort stuevindu. Med panoramautsikt! Fantastisk! Og da jeg noen år senere gikk fra Hasselblad til Nikon fullformat, var søkervinduet noe av det som veide tyngst. Ikke at Nikon D3X og D3s var noe Hasselblad, men til å være speilreflekskamera var det stort nok til å gjøre meg happy. Og på alle kameraer jeg har sett gjennom etter det, er kvaliteten på søkervinduet en viktig del av førsteinntrykket.

Men jeg ble totalt tatt på sengen når jeg så gjennom X-T1. Jeg sa bare ”shit shit shit så jævlig bra” inni meg! Det var ingen forsinkelse eller etterslep. Et skarpt bilde. Helt smooth og fint. Pluss gode farger. Og det gikk faktisk litt tid før tenkte over at det var et elektronisk søkerbilde jeg så på. Litt pinlig, men jeg måtte faktisk spørre folkene fra Fujifilm om det var optisk eller elektronisk. Det i tillegg til at søkerbildet kunne konfigureres...! Ahhh..... Lekkert! Muligheten til å kunne ha splitscreen med både søkerbilde og nærbilde med fokus peak...! Kan det bli kulere og mer effektivt! Og når du holder kameraet vertikal så snur også all informasjonen i søkeren seg på høykant. Kult! Så for å gjøre ting klinkende klart, jeg elsker elektroniske søkere!! I hvert fall denne...

Fokus

Og når vi snakker om fokus. Autofokusen på X-T1 var usedvanlig rask og snappy. Ikke en gang i det tragiske lyset fra lysstoffrørene i rommet bommet autofokusen. Satt som ei kula! Rask og presis. Og manuell fokus sammen med splitscreen funksjonen var en drøm. Flyttingen av fokuspunktet gikk også mye mer smidig enn forventet, og for meg er det viktig hvis man skal kunne bruke et kamera effektivt.

Hastighet

Jeg testet ikke hastigheten på kameraet selv, men 8 bilder i sekundet med følgefokus er jo helt rått. Ikke at jeg har behov for det selv i mitt arbeid, men det er jo fantastisk at Fujifilm har snekret sammen et kamera som også kan passe for kjapp action. Og generelt sett føltes hele kameraet veldig raskt. Overbevisende raskt!

Vertikalgrep

Og mens jeg sto der og siklet og tok testbilder, dro folkene fra Fujifilm fram et X-T1 med det nye vertikalgrepet, noe som er perfekt for meg. Når jeg må holde høyre albuen høyt for å ta høykantbilder med et kamera uten vertikalgrep, har jeg veldig lett for å få senebetennelse. Og siden jeg skyter svært mye stående bilder til forsider og helsider, er jeg helt avhengig av vertikalgrep.

Og X-T1 med vertikalgrep føltes som de var smidd sammen. Ja kanskje enda bedre balanse med grepet enn uten, og det var fremdeles et lett kamera.

Farger

En annen ting som overrasket meg, var at selv i det forferdelige lyset fra lysstoffrørene leverte kameraet nydelige farger, særlig på hudtoner. Jeg har erfart at både Nikon, Hasselblad og andre sliter med fargegjengivelse under slike forhold. De to Nikon kameraene mine ville i beste fall ha levert en lottokupong av tilfeldige og dårlige farger i slikt lys, og i hvert fall ikke gode hudtoner. X-T1 vitner om Fujifilm sin arv fra 80 års erfaring med å lage film. Fujifilm kan farger. Så enkelt og så vanskelig er det. Det hadde tatt en del manuell jobbing med råfilene for å få bildene fra Nikon kameraene mine i nærheten av det resultatet X-T1 leverte rett ut på minnebrikken.

The Considered Approach

Min måte å jobbe på, er ikke run-and-gun metoden, der man skyte med hagle fra hofta i håp om at noe treffer. Jeg føler at de fleste kameraer bygges for å være nettopp det. Skuddmaskiner for å fylle opp minnekort i håp om at det kanskje er ett bra bilde der... Men det eneste sikre ved å ta mange bilder er at man får mange bilder. X-T1 er også et svært raskt kamera. Men det innbyr også til noe annet. For noen få kameraer har denne sjelen som innbyr til det jeg liker å kalle ”The Considered Approach to Photography”. Hasselblad 6x6 kameraene hadde det. Rolleiflex hadde det. Det digitale Hasselblad mellomformatkameraet mitt hadde det. Og Fujifilm X-T1 har det. De får deg til å stoppe opp litt og tenke gjennom bildet. Man knipser ikke bare. Man fotograferer. Noe som tilfører en helt annen verdi og dimensjon til bildene mener nå jeg.

Størrelsen teller

På mange måter føler jeg at jeg har gått mot strømmen av andre fotografer. De fleste fotografer jeg både kjenner og vet om, jager etter større, mer og flere. Større bildebrikker. Mer megapiksler. Og enda flere kilo å bære på.... Selv det største kamerahuset er ikke stort nok for mange. Og er det noe jeg er lei så er det nettopp det. Stort. Jeg har eid så mange kilo med ”verdens beste utstyr” opp gjennom årene, at det rett og slett dreper inspirasjonen. Jeg blir møkk lei av å stadig bære på mer utstyr og fler kilo. Etter mange lange og harde diskusjoner med meg selv, har jeg blitt enig om å gjøre ting lettere, bedre og mer effektivt. Jeg ønsker ikke å lure kundene mine til å tro at bildene jeg leverer blir bedre fordi jeg bærer meg i hjel på masse utstyr. Utstyret er et verktøy. Ideen og det visuelle uttrykket kommer fra meg. Ikke fra enda flere kilo med utstyr. Derfor føles X-T1 som den riktige veien å gå for meg.

Men, men, men...

...noe negativt må det vel være? For det perfekte kameraet eksisterer jo ikke, og kommer sannsynligvis aldri til å gjøre det heller, siden vi hele tiden endrer hva vi ønsker og hvilke behov vi mener vi har. Vel, det er faktisk ikke så mye negativt som jeg kan se med X-T1. Nå fikk jeg bare en kjapp prøvetur, men det jeg liker minst er blitssynktiden på bare 1/180 sekund. Der er jeg også bortskjemt fra Hasselblad som synket på 1/800 sekund, noe som åpnet for ekstremt spennende visuelle muligheter. Jeg synes jo Nikon kameraene mine med sine 1/250 sekund også er litt for trege, men jeg skulle ønske at X-T1 i hvert fall matchet de.

X-T1 ryktene sa dessuten at det kanskje kom til å ha plass til to minnekort, men så vidt jeg så var det bare plass til ett. Korriger meg hvis jeg tar feil. Litt synd, for jeg skulle gjerne hatt to minnekortplasser for å kjøre overflow til kort nummer to, eller backup.

Hva nå?

Ja det lurer jeg på og... Fujifilm X-T1 er snart i butikkene, og det samme er ny og spennende optikk som f.eks. 56mm f/1.2. Jeg tror definitivt 2014 blir spennende på utstyrsfronten, og jeg vil ikke utelukke at X-T1 blir mitt nye arbeidsverktøy. Jeg skal i hvert fall tenke godt igjennom hva jeg har av utstyr pr i dag, og hvordan behovet mitt blir fremover. Spennende og nødvendig!

Det som er helt sikkert er at X-T1 har tatt oss et stort skritt fremover og i riktig retning når det gjelder utviklingen av kamerahus.

PS! Ingen av bildene i denne bloggposten er mine, og alle bilder vist her er © Fujifilm.