Rare ønsker i en digital verden...

Jeg vet ikke hvorfor, men så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært litt over gjennomsnittet interessert i notatbøker. Ja små og store notatbøker i papir. Slike man kan skrive i.

Jeg har mistet tellingen på hvor mange notatbøker jeg har kjøpt opp gjennom årene. Men jeg fant liksom aldri Selveste Notatboken. Men jeg så den typen bok jeg ønsket meg i filmer. Som i Indiana Jones filmene. Ringenes Herre. Hobbiten. Gamle rustikke notatbøker i skinn og lær. Notatbøker som oste av historie og eventyr. Akkurat en sånn en er det jeg alltid har ønsket meg uten å finne det. 

Men ganske nylig når jeg surfet litt på nettet, dumpet jeg borti en nydelig notatbok i lær fra et sted som heter Dancing Grey Studio. Håndlaget. Rustikk. Og det finnes ikke to like. Jeg tenkte ikke engang på prisen men bare bestilte den. Omtrent fire uker senere kom det pakke i posten. Full av forventninger åpnet jeg pakken. Fjernet litt bobleplast, og der lå det noe pakket inn i enkelt brunt papir. En liten skatt. Selveste Notatboken. Ved siden av lå det en håndskrevet lapp der det sto "Thank you very much! Hope you enjoy the journal. Best wishes, Eiko".

Læret var lekkert brunt, og det kjentes mykt men samtidig røft. Solid og sart på en og samme gang. Et håndlaget produkt som garantert bare vil se bedre og bedre ut desto mer man bruker det. Med flott og rustikt syrefritt papir inni til å skrive på. Og den luktet herlig! Mmmm... Ingenting lukter som ekte kvalitetslær. Dette var notatboken jeg hadde lett etter! Indiana Jones boken. Og den har fått seg et godt hjem! Et hjem hvor den vil bli fylt med historier, minner, tanker og ideer. Morsomme ting. Triste ting. Humor. Latter. Tårer.

Hvorfor, spør du kanskje? Jeg spør faktisk meg selv om det samme innimellom. Hvorfor vil jeg ha en notatbok som denne? Jo til å skrive ned ting i selvfølgelig, men hvorfor bruke noe så gammeldags som penn og papir i disse digitale tider? Og enda verre, skrive det ned i noe som ser ut som det er 300 år gammelt...? Hvorfor ikke bare tweete det? Pin'ne det? Blogge det? Skrive det på Facebook statusen min eller for den saks skyld Snapchat'e det? Det er jo de de kule måtene å gjøre ting på i dag, er det ikke?!

Vel la meg fortelle deg en historie om loftet... Loftet pleide å være et magisk sted der man kunne reise tilbake i tid. Tilbringe timevis med å se gjennom gamle ting. Leker. Brettspill. Gamle kjærlighetsbrev og støvete bøker. Skoesker fylt med gamle bilder av familie og deres venner. Noen av dem med ting skriblet ned på baksiden. Navn. Datoer. Steder. Til og med kjærlighetsdikt. Eller dagbøker og notatbøker fylt med håndskrevne minner og historier fra svunne tider. Men loftet er noe som er i ferd med å dø ut. Bli borte for alltid. Fordi nesten alt vi lager i dag, ja det lager vi digitalt.

Men fortell meg, hvem kommer til å finne disse digitale tingene dine om 50 eller 100 år? Hvem kommer da til å glede seg over alle Facebook oppdateringene dine? Eller alt du skrev på Twitter? Ja hvis noen i det hele tatt husker hva Facebook eller Twitter var. Eller harddisken din med backup av bildene dine. Ja hvis du har en backup da... Hva med mobiltelefonen din med alle de tusenvis av bildene du tok av dine nære og kjære? Å ja, det er sant, du byttet jo mobiltelefon et par ganger i året, så du mistet jo bare de bildene litt etter litt, ikke alle på en gang, så du rakk aldri å savne dem. Og du lagde jo aldri papirkopier av noen av bildene du hadde på telefonen eller datamaskinen heller. Og alle de gode tankene og ideene du tweetet, pin'net eller blogget? Eller kanskje du faktisk skrev de ned. Og gudskjelov brukte du en app som synket til skyen tenker du! Men hvor er den appen om 100 år...? Hvor er skyen? Hvor og hvordan kommer nettet slik vi kjenner det i dag til å være? Hvor er det loftet...?? Bare se hvor mye som har skjedd de siste 100 år. Det er store sjanser for at det skjer enda mer de neste 100...

Så kanskje det sterke ønsket jeg alltid har hatt om å finne en ordentlig kvalitetsnotatbok, er et enda sterkere ønske og drøm om å etterlate meg noe håndfast og ekte. Noe av personlig verdi man kan ta og føle på. Noe som andre kan oppdage og forhåpentligvis glede seg over i en fjern framtid. Som min nydelige lille datter Emilie. Kanskje hun en dag i fremtiden finner denne notatboken. Leser den. Undrer seg over den. Ler og gråter. Koser seg med historier og notater fra gamle dager. Skrevet ned i noe hun en dag finner på loftet...